Refleksjoner

Jeg er ikke opptatt av at det jeg filmer eller det jeg fotograferer må forståes, Er mere opptatt av at det “skapes spørsmål oppi hodet” til de som betrakter bildene. At det dukker opp ulike assosiasjoner, som kan gi helt uventede tolkninger av bildene. Min fotografiske stil er ganske abstrakt , men ikke så abstrakt at den er uten fotfeste, dertil er mine røtter fra naturfotomiljøet for sterke. Som nysgjerrige fotografer jakter vi etter nye motiver nær sagt over alt.

Øynene brukes som scanner og synsinntrykkene analyseres på brøkdeler av
sekunder.Det er imidlertid slik at de aller fleste inntrykkene knapt blir
registrert. Det er de kjente referansene vi har samlet opp gjennom et helt
liv, som gjør oss interesserte.

Gjenkjennelse er et stikkord. Uten denne referansen får vi problemer. Vi har problemer med å skjønne bildet og slår det ofte fra oss. Det blir på mange måter en trussel.
Det er tanken som styrer oss i våre valg. Tenker vi form, ser vi etter form.

Tenker vi salg, tar vi bilder vi tror vil være salgbare. Tenker vi layout, passer vi på å sette av plass til tekster i bildet. Tenker vi rødt, ser vi rødt mye lettere enn vi ellers ville gjort.

Tid er noe alle har et forhold til, enten vi liker det eller ikke. Den står aldri stille. Tikker av gårde i uforandelig tempo helt upåvirket av alt og intet.

Jeg har mange ganger hatt lyst til å skru tiden tilbake, gjenoppleve fantastiske stunder, slette noe og gjøre ting om igjen. Likeså hatt lyst og evne til å skru tiden frem, når det er noe jeg gleder meg til eller stoppe den når jeg trenger mere tid. For en fotograf som skal stoppe tiden og bevare øyeblikket, er det vanskelig å velge det rette tidspunktet. Tiden er, nå, nå hele tiden. Når vi ser, oppfatter vi kun en brøkdel av det som skjer. Det vi ser er et kontinuelig sammendrag. Levende film viser vanligst 25 bilder i sekundet. Film av vann i bevegelse, delt opp i enkeltbilder eller kjørt i langsom hastighet, illustrerer godt hvor mye vi ikke har sett. Vi har allikevel sett det vi behøver å se, det rekker for de flest.

Dette bildet har skapt diskusjoner

Jeg var så heldig at jeg vant annen premie i en av verdens største fotokonkurranser. det falt ikke i god jord hos alle. Les under:

Fortjener dette bildet 2. plass?
Av: Morten M. Løberg
Publisert: 8.aug 2005 00:00

(8.8.2005) Nikon International Photo Contest går for å være verdens mest prestisjetunge konkurransene for fotoamatører. I år deltok over 10.000 fotografer med totalt 31.000 bilder. Tre norske fotografer plasserte seg med henholdsvis en førstepremie og to andrepremier. Vi viser de tre bildene, og spør: Er det så lett å vinne?

Særlig Jan Magnus Reneflots 2. plass som vi viser her er besynderlig. Er ikke dette et vel ordinært bilde til å oppnå en så gjev plassering? Jeg har ved mange anledninger vurdert og kommentert bilder når fotoklubber har sine møter, og Reneflots bilde hadde sikkert hevdet seg i en slik kveldskonkurranse – men i konkurranse med 30.000 andre? Blir juryen blendet av litt – for dem - uvante motiver, er juryen helt på bærtur, eller er ikke nivået i Nikon International Photo Contest høyere?

Ingen av de tre norske bildene som hevdet seg så sterkt er spesielt gode etter min mening. Det finnes vel knapt en pressefotograf som har vært i et sultrammet land som ikke har en enda bedre versjon av Vincent Maures vinnerbilde. Magnus Reneflots bilde går det tretten på dusinet av og Ivar Kvaals tilnærmet grafiske kroppsstudie – vel, greit nok, men ikke noe mer. Min påstand er at vi finner vel så gode bilder i en tilfeldig runde av ”Årets fotograf” eller ”Vinnerbildet” i Fotografi – og da mener jeg gode ut fra typiske fotokonkurransekriterier: At bildet har en lettfattelig appell, god komposisjon og forteller en historie som du ikke må være Einstein for å forstå.

Selvfølgelig skal vi glede oss over at tre norske fotografer plasserer seg høyt i Nikon International Photo Contest, men vi spør altså: Er disse tre bildene verdige vinnere? Klikk deg inn på forumet her på fotografi.no og gi uttrykk for hva du mener.

Morten M. Løberg
Redaktør

Jeg har personlige og sterke referanser til vann og refleksjoner Det skal ikke
store refleksen til før blikket retter seg mot lyskilden. Vann og reflekser
speiler verden på sin egen måte. De opptrer ukontrollert overalt og gir oss
fotografer en uendelighet av muligheter til å ta spennende bilder.

Om man ser verden "via vann" og assosierer fritt, kan mye spennende skje. Ting ser helt annerledes ut og ting forandrer seg hele tiden. Vi har ikke full kontroll over resultatet. Vet selvfølgelig noe, den ekstra spenningen ligger i hva bildet viser, det vi ikke så, da vi tok bildet. Resultatene som ble annerledes enn forutsatt. Resultater som åpner øynene våre for flere muligheter, mere lek, mere fordypning og undring i våre valg av motiver.I dagen samfunn er det viktig at man holder på med noe som gjør at man kobler helt vekk fra daglig stress og mas. At man har et eller annet å holde på med som er meningsfylt og givende. Opplevelser står sentralt i denne sammenheng. Ikke minst det å ha noen å dele opplevelsene med. Uten det sosiale elementet tilstede, ville alt vært mye fattigere. Å være med i et miljø med likesinnede, hvor vi kan utveksle ideer, erfaringer og tanker, er helt avgjørende for meg. Å komme seg ut på tur sammen med beriker hverdagen og gjør godt for sjela.

Vi er genuint opptatt av det vi driver med og opplevelsene vi har kan ikke måles i kroner og ører. Vi lever ikke av, men for naturfoto. Vi er investerer i livskvalitet. Vi kan på mange måter sammenlignes med skattejegere som leter etter den store skatten. Vi vet bare at skatten er fantastisk, at den er udefinerbar og at den kan finnes hvor som helst og når som helst. Vi bestemmer selv hvordan skatten ser ut, hva den forestiller og hva vi får ut av den. Vi har mange ganger trodd at vi har funnet den, men er ikke sikre, så vi fortsetter å lete.

Mange har ubevisst en oppfatning om at naturopplevelser er noe bare friluftsinteresserte får oppleve, at det er noe sjeldent og uvanlig. Det er det jo ikke. Et mål for meg kan være å bidra til at folk blir bevisst på at de ikke trenger å dra langt av sted for å finne opplevelser. De kan finne sine egne opplevelser i sitt eget nærmiljø helt uventet. De kan f. eks legge seg ned ved en sølepytt og se på isen etter en frostnatt. Se etter linjer, former, struktur. stofflighet, farger og mønster. Betrakte et lite landskap i miniatyr som ikke skiller seg veldig fra hvordan et stort landskap fortoner seg fra stor høyde i et fly. Det er mange likhetstrekk og det er spennende, ihvertfall for meg.

Ellers finnes det motiver overalt. Det er ikke alltid jeg ser dem, som her da jeg var opptatt av å fange et motiv i horisonten. Rune Hjelen fra Trondheim viste meg imidlertid hva jeg hadde gått glipp av.

Foto: Rune Hjelen